 |
| Sexhistorie: med brorens kone |
Det var torsdag kveld, og jeg gledet meg sykt til helg etter en brutal uke på jobben. Broren min, Fredrik, var på en todagers konferanse i Bergen, og jeg satt hjemme i leiligheten min og så hjernedødt på TV. Plutselig lyste mobilen min opp.
Navnet på skjermen ga meg en rar følelse: "Camilla – Fredriks kone". Jeg ble skikkelig satt ut. Camilla ringer aldri direkte til meg med mindre det er noe akutt eller det gjelder broren min. Jeg tok den og prøvde å høres normal ut: "Hei Camilla, alt bra eller?"
Stemmen hennes i andre enden hadde en uvanlig, nesten hviskende klang: "Hei Simen... jada, alt er bra. Men jeg trenger faktisk en tjeneste, og det er litt kleint å spørre." Magefølelsen min slo en liten volt.
"Bare si hva det er, du trenger ikke spørre engang," sa jeg for å være hyggelig. "Gardinstangen på soverommet har knekt og falt ned... og den jævla gatelykten lyser rett inn og reflekteres i snøen. Jeg får ikke sove," sa hun med et lite sukk. "Jeg sjekket med et par folk på MittAnbud, men ingen kan komme før over helgen. Dessuten er Fredrik borte... og jeg stoler ikke helt på å slippe en tilfeldig fremmed inn i huset. Spesielt ikke på soverommet mitt." Hun ble stille et sekund, før hun fortsatte: "Jeg vet det er et rart spørsmål, men jeg har ingen andre. Kan du komme og hjelpe meg å skru opp den nye? Jeg har kjøpt den inn allerede."
Jeg frøs helt fast. Broren min sin kone... soverommet hennes... og broren min er bortreist.
Alle alarmer i hodet mitt ulte og ropte "Nei". Dette er en grense man bare ikke krysser. Jeg kremtet: "Du, Camilla, kan jeg ikke bare ringe en kompis av meg som er tømrer? Han fikser det på ti minutter." Hun svarte uventet raskt: "Nei, nei, Simen, vær så snill. Det tar deg maks en halvtime. Gjør det for meg, da." Måten hun sa "Gjør det for meg, da" på, var som en trylleformel. Jeg hørte meg selv si, altfor svakt: "Greit... jeg kommer bort nå."
Tjue minutter senere parkerte jeg utenfor huset deres i kulda. Jeg følte at jeg gjorde noe ulovlig. Dette er huset jeg besøker hver eneste søndag for å spise middag, men i kveld føltes jeg som en inntrenger.
Til og med luften inne i gangen var annerledes. Fredriks tunge, vanlige herreparfyme var borte. I stedet lå Camillas myke, varme duft tungt i luften, blandet med lukten av peisbål. Hun åpnet døra med et forsiktig smil. Hun hadde på seg en myk, altfor stor strikkegenser og tykke ullsokker. Håret var utslått over skuldrene. Hun så helt annerledes ut enn den stramme, formelle versjonen av seg selv hun pleide å være når vi var samlet hele familien. "Hei Simen, kom inn. Jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal få takket deg." "Ikke tenk på det," mumlet jeg, så ned i gulvet og unngikk blikket hennes.
Hun ledet an opp trappen til andre etasje. Til soverommet deres. Hvert eneste trinn føltes blytungt, som om jeg gikk i søvne mot min egen vilje.
Idet jeg gikk over terskelen, kjente jeg en klamhet i brystet. Dette var rommet deres. Sengen deres. Det aller helligste, som jeg absolutt ikke hadde noe med å gjøre. Det skarpe, kalde gatelyset skinte rett inn fra det bare vinduet og lyste opp hver minste intime detalj i rommet. Parfymen hennes var enda sterkere her inne. Jeg satte fra meg verktøykassa på gulvet og prøvde å høres hyper-profesjonell ut: "Hvor er den nye gardinstangen?" Hun pekte mot et langt papprør borte i hjørnet.
Jeg begynte å jobbe og prøvde desperat å koble ut hjernen. Jeg stilte meg opp på en liten krakk for å skru ut de gamle festene. Hun ble stående rett ved siden av meg, og fulgte med på hver eneste bevegelse jeg gjorde. "Trenger du hjelp? Skal jeg holde noe for deg?" spurte hun lavt. "Neida, det går fint. Har full kontroll," svarte jeg og slet med en skrue som satt bom fast. Stillheten hennes var mer øredøvende enn om hun hadde snakket. Jeg kunne bokstavelig talt kjenne blikket hennes brenne i ryggen min. Jeg hørte den rolige pusten hennes og kjente nærværet hennes fylle hele rommet. Det holdt på å kvele meg.
For å bryte isen begynte hun å stille spørsmål. "Hvordan går det egentlig på jobben for tiden, Simen?" Jeg ga et kort, unnvikende svar. Så begynte hun å snakke om seg selv. Om hvor kjedelig hverdagen var, og om Fredriks uendelige jobbreiser. "Fredrik er alltid opptatt... noen ganger føles det som om jeg bor her helt alene," sa hun med en sårhet i stemmen som faktisk stakk i meg. Jeg snudde hodet for å si noe trøstende, og innså at hun sto farlig nær. Hun så på meg med et ubeskrivelig blikk. Et blikk fylt med bebreidelse mot broren min, og noe helt annet, noe sultent, rettet mot meg.
I det sekundet glapp foten min på krakken, og jeg holdt på å miste balansen. Raskere enn lynet skjøt hun frem hånden og grep knallhardt rundt armen min for å støtte meg. Kroppene våre ble presset mot hverandre i et brøkdels sekund, ansiktene våre bare centimeter fra hverandre. Et elektrisk støt skjøt gjennom meg ved berøringen. Jeg rygget lynraskt unna og stotret: "Takk." Jeg snudde meg tilbake mot vinduet mens hjertet hamret i brystet. Det var en full krig i hodet mitt: "Det er kona til broren din, din idiot, ikke tenk tanken engang." Men kroppen min hadde en helt annen reaksjon.
Endelig var gardinen på plass. Jeg gikk ned fra krakken, klam i hendene av nerver, varme og intens spenning. "Sånn, da var det fikset." Hun sto og betraktet det tunge stoffet. "Helt perfekt. Tusen takk," sa hun mykt. Så snudde hun seg mot meg. "Du ser helt utslitt ut. Jeg slipper deg faen ikke ut herfra før du har fått noe kaldt å drikke." Før jeg rakk å protestere, smatt hun ut av rommet. To minutter senere kom hun tilbake med to iskalde pilsner. Hun rakte meg den ene, og fingertuppene hennes strøk bevisst over mine. Jeg tok en lang slurk og ville bare ha en unnskyldning til å stikke. Men hun rikket seg ikke. Hun ble stående og bore blikket sitt inn i øynene mine. Stillheten mellom oss strakte seg ut – en klam, tung stillhet, fylt av alt vi ikke sa høyt.
"De nye gardinene var fine..." hvisket hun og brøt stillheten. "De stenger alt lyset ute. Nå ble rommet mye... roligere." Måten hun sa "roligere" på, var alt annet enn uskyldig. Det var en direkte invitasjon. Det betydde at atmosfæren var satt. At vi var skjult i mørket.
Jeg åpnet munnen for å si noe, hva som helst, om det så var feil eller riktig. Akkurat i det brøkdels sekundet skar ringetonen min gjennom luften og knuste all spenning. Navnet lyste opp: "Fredrik". Broren min. Det var som å få en bøtte med isvann i ansiktet. Jeg tok den panisk og stemmen min sprakk: "Hei Fredrik... Jada, alt er bra... Nei, jeg er bare hjemme hos meg selv og slapper av... Går det bra der borte?... Flott... God tur videre." Hvert eneste ord var en beksvart løgn. Jeg sto inne på soverommet hans, i halvmørket, sammen med kona hans, og løy ham rett i ansiktet.
Jeg la på. Skammen skylte over meg som en bølge. "Jeg... jeg må stikke," sa jeg og slengte verktøyet ned i kassa. Jeg klarte ikke en gang å se på henne. "Okei..." sa hun med en lav stemme, dryppende av skuffelse. Idet jeg var på vei ut døra, stoppet hun meg. "Simen... du glemte noe." Jeg snudde meg, hjertet i halsen. Hun hadde bøyd seg ned og plukket opp en liten del av verktøyet mitt fra gulvet. Et bits til skrutrekkeren. Jeg strakte ut hånden, men hun lukket neven rundt den, så opp på meg med et mørkt, uutgrunnelig smil og sa:
"Jeg beholder denne... bare så jeg er helt sikker på at du kommer tilbake for å hente den."
Jeg kom meg ut av huset og følte meg fanget i en feberdrøm. Jeg kjørte hjem, satte meg i den mørke leiligheten min og hatet meg selv. Hvordan kunne jeg la det gå så langt? Omtrent en time senere vibrerte mobilen på bordet. En WhatsApp-melding fra Camilla. Jeg nølte lenge før jeg turte å åpne den. Til slutt trykket jeg. Det var ingen tekst i starten. Bare et bilde. Et bilde hun hadde tatt liggende fra sengen sin, vendt mot vinduet. De nye, lystette gardinene var trukket helt for. Rommet var badet i et dunkelt, intimt og ekstremt suggestivt mørke. Under bildet sto det bare én eneste setning:
"Se så koselig det ble i mørket her... det er bare én ting som mangler."
🛑 -- MORALSK ADVARSEL TIL LESEREN -- 🛑
Her står vi ved et absolutt og farlig veiskille. Historien beveger seg nå inn i et dypt tabubelagt territorium fylt med svik, skam og ødeleggelsen av familiebånd. Dette strider fundamentalt mot våre verdier, og vi befinner oss farlig nær en grense som aldri bør krysses. For å opprettholde en sunn etisk standard på denne plattformen, anbefaler vi deg på det sterkeste å anse historien som avsluttet her. Vi forstår at nysgjerrigheten din og det psykologiske spillet river i deg for å finne ut om Simen klarer å stå imot fristelsen, eller om han ødelegger brorens liv for alltid. Men vit at valget du nå tar, bringer deg inn i en mørk og utilgivelig fiksjon. For de som likevel insisterer på å følge karakterene ned i avgrunnen på eget ansvar...
🔞 JEG VIL VITE HVA SOM SKJER ETTER MELDINGEN – VIS MEG DEL 2 🔞